KHiB » KU/FoU » Stipendprogrammet »
Trond Lossius: - For meg er dette som å bygge hus i Legoland
Trond Lossius
- Gleden ved å gjøre det jeg gjør er det som motiverer meg i arbeidet, forteller KHiB-stipendiat og lydkunstner Trond Lossius og utdyper: - Da jeg var liten elsket jeg å bygge med lego. Jeg drømte om å jobbe i Legoland og bygge hus der. Jeg føler at det er det jeg gjør nå: Å få lov til gjøre det jeg har aller mest lyst til, nemlig å utforske sammenhengene mellom lyd, bilde og tid i forhold til rom - på fulltid.
Trond Lossius (40) har vært stipendiat ved Kunsthøgskolen i Bergen siden 2003. Han arbeider med lydkunst og installasjoner. Han har komposisjonsutdanning fra Griegakademiet og hovedfag i geofysikk med vekt på matematikk, informatikk og numerikk fra Universitetet i Bergen.Utstillingen ”Cubic Second” som åpner på Hordaland Kunstsenter 3. november 2006 inngår i avslutningen av en treårig stipendiatperiode ved Kunsthøgskolen i Bergen, Avd. kunstakademiet, der Lossius har arbeidet med lydinstallasjoner og andre tverrestetiske prosjekter. Stipendprosjektet er finansiert av Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid som er en parallell til de akademiske doktorgradsprogrammene. Trond Lossius er den første stipendiaten fra KHiB som blir ferdig. Når Trond avslutter stipendiatperioden i februar 2007, fortsetter han i stillingen som daglig leder for Bergen Senter for Elektronisk Kunst.
Hvordan vil du beskrive det du skaper? Vi hører at det er lyd, men kan det kalles musikk? Eller kan det bare defineres som kunst?
- Det er vanskelig å svare på. Jeg opplever at det jeg jobber med trekker veksler på en musikktradisjon, særlig samtidsmusikk, eksperimentell og elektronisk musikk. Samtidig farges det også mye av billedkunstfeltet, som også har en tradisjon for arbeid med lyd, ofte på andre måter enn innenfor musikk. Jeg har jobbet veldig tverrfaglig, og måten jeg samarbeider med andre kunstnere på er preget av erfaringene fra arbeid med Verdensteatret. Kanskje denne måten å jobbe på er vanligst innenfor scenekunstfeltet?
I utgangspunktet begynte jeg å jobbe med lydinstallasjoner fordi jeg ønsket å arbeide med kvaliteten inne i lyden. For å kunne gjøre det, var jeg avhengig av at det ikke var så mye utvikling, at lyden kunne være ganske stillestående i forhold til hva man gjerne forventer å oppleve på en konsert. Jeg begynte å oppleve lyd som steder, og det ble naturlig å presentere arbeidene mine i rom hvor publikum kan komme og gå som de vil.
Dette gjorde igjen at jeg begynte å gjøre prosjekter i samarbeid med andre kunstnere. Innenfor billedkunstfeltet er denne type samarbeid kanskje ikke så vanlig, men jeg opplever at det ligner mye på hvordan det er å være med i band hvor man lager låtene sammen. Dermed ble jeg også mer og mer interessert i hvordan man kan knytte sammen ulike uttrykk til et felles arbeid hvor publikum ikke lenger leser det som en serie enkeltstående arbeider med lyd eller musikk til, men får en helhetsopplevelse.
Lydkunst ser ut til å være i en rivende utvikling akkkurat nå, men jeg opplever at det fremdeles ikke er et veldig tydelig definert felt. I tillegg må det stå i en løpende utveksling med så mange strømninger fra ulike felt at jeg ikke tror det blir mulig for lydkunst å etablere seg som en helt egen genre avgrenset fra omverden. Og det ville jo unasett vært utrolig kjedelig. Når noe blir for tydelig definert, så vil det kunne fungere avgrensende. Jeg opplever en veldig frihet i forhold til hva jeg jobber med, og dermed er det også veldig stor åpenhet i forhold til hvor veien videre kan gå. Morton Feldman sa en gang at det som var så bra med 50-årene i New York var at en kort stund, kanskje seks uker, var det ingen som viste hva kunst var. Det var derfor alt kunne skje. Den følelsen kjenner jeg meg litt igjen i.
Og hva med disse skjermene som kommer til å stå i rommet på utstillingen– hva viser du på dem?
- I installasjonen på Hordaland Kunstsenter ønsker jeg å skape en situasjon som gjør at oppmerksomheten mest rettes mot lydopplevelsen. Video kommer jeg mest til å bruke som avanserte lyskilder. Tanken er at de skal invitere publikum til å bevege seg rundt i rommet, og dermed også utforske hvordan lyden varierer i rommet. Bevegelsene, teksturene og fargene i videoene kan gi øyet noe å hvile på og samtidig invitere til koblinger til hvilke kvaliteter lyden har. Digitalt bilde og video er egentlig bare mange tall samtidig og etter hverandre. For min egen del kommer jeg til å utforske hvordan digital farge og billedflate kan representeres og manipuleres, men for publikum tror jeg opplevelsen mest blir video som abstrakt uttrykk.
Hvem lager du lydkunsten din for? For deg selv eller for publikum?
- Det viktigste er at når jeg skal si noe, så må jeg jobbe med å få uttrykt det så presist og konsekvent som mulig, særlig fordi det ofte er en søken på eller utenfor grensen av min egen forståelse. Å skulle tilpasse arbeidet for at det skal bli lettere å forstå eller mer tilgjengelig ville bare blitt forstyrrende, jeg må prøve å jobbe opp mot det som arbeidet selv krever.
Så på en måte lager jeg vel arbeidene for et publikum som er lik meg selv. Når jeg underveis i prosessen tenker på hvordan arbeidet vil bli opplevd, så forutsetter jeg at det er et publikum som er i stand til å gå inn i en dialog med arbeidet, og som da kan hente noe meningsfylt ut fra møtet med det. Det er sikkert ikke alle som er i stand til det, og det er ikke noe problem for meg om ikke alle liker det jeg gjør. Det ville være mer meningsløst å lage arbeider som ble likt, men som egentlig ikke inneholdt noe. Mange av mine egne største kunst- og musikkopplevelser har nettopp begynt som et møte med noe jeg forstod lite av, samtidig som jeg merket at "her er det noe".
Det er ikke mange som arbeider med lydkunst. Har du noe faglig miljø?
- Det er et lite, men veldig godt, miljø for lydkunst i Bergen, og vi er en del kunstnere og kuratorer som jobber med å etablere et eget galleri for lydkunst. Lydgalleriet blir ganske unikt i euroepisk sammenheng. Selv om lydkunst er i en rivende utvikling, så er det ikke mange dedikerte visningssteder for denne type uttrykk internasjonalt.
Fagmiljøet ved Avdeling kunstakademiet, og ved KHiB generelt har betydd mye for meg. Selv om det er få ved kunsthøgskolen som konkret arbeider med lydkunst, er det flere som jobber med andre felt som er viktig for meg. Noe av motivasjonen for stipendiatprosjektet var nettopp utforskingen av andre fagfelt som jeg tangerer, og kolleger som Jon Arne Mogstad, Karen Kipphoff,Andrea Sunder-Plassman og selvfølgelig veilederen min her, Jeremy Welsh, har betydd mye for meg, både faglig og sosialt. Samarbeidet med dem har gitt meg mye, og det har vært spennende å stille ut sammen med dem. Kollegene mine ved KHiB har vært villige til å dele erfaringene sine med meg og til å bistå meg. Sammen med alle de andre kunstnerne som jeg har jobbet sammen med, så føler jeg at er veldig heldig og har en stor krets av kollegaer og venner rundt meg som betyr mye både faglig og sosialt.
Bergen senter for elektronisk kunst og søskenorganisasjonene er viktige ressurser. Samlingene innenfor stipendprogrammet har gitt mange fine innspill. Jeg har også en ganske stort nettverk internasjonalt av kunstnere, forskere og andre som jobber med lignende emner eller f.eks. programvare som meg selv. Det er lett å ta det for gitt, men internett gir helt fantastiske muligheter for internasjonal utveksling. Jeg har en fortløpende utveksling med mange ledende eksperter i verden innenfor ulike fagfelt som jeg selv jobber med. De fagressursene som jeg slik kan benytte meg av, ville vært nesten helt utilgjengelige for bare 20 år siden.
Jeg er en av dem som trives best med å føle at jeg hører til et sted. Jeg tror ikke man kan "finne seg selv" på en øde øy, i hvert fall ikke jeg. Man definere seg selv minst like mye gjennom møte med andre mennesker. Jeg er avhengig av å være i et miljø til dagen og å jobbe i samarbeid og utveksling med andre. Det føler jeg at jeg får på KHiB.
Du begynte som stipendiat ved kunsthøgskolen i november 2003. Hvordan har de tre siste årene vært?
- Stipendiatperioden ved KHiB har vært en kjempefin tid. Jeg har fått arbeidsro til å fordype med i det jeg har hatt lyst til lenge, og for meg har dette vært en once-in-a-lifetime-opportunity. Institusjonen er liten og transparent, og for meg har dette utelukkende vært positivt. Tverrfagligheten ved kunsthøgskolen er helt reell, og vi har virkelig tilgang på mange ressurser som vi kan benytte oss av.Jeg opplever at Kunsthøgskolen i Bergen har et konstruktivt miljø som vil mye. Det mest positive er at energien blir brukt på faglig arbeid! For meg som stipendiat har kunsthøgskolen vært en drømmearbeidsplass.
Stipendiatprosjektet ditt består av en rekke lydkunstarbeider i form av installasjoner i tillegg til skriftlig refleksjon av prosessen. En fyldig blogg hører også med til det materialet som bedømmelseskomiteen skal vurdere prosjektet ditt ut i fra. Hva av dette har du likt best å arbeide med?
- Muligheten til fordypning over så lang tid, og til å systematisk kunne bygge kunnskap og erfaring gjennom å gjøre mange kunstprosjekter har vært en veldig fin prosess for meg. Dette har vært et løpende vekselspill mellom teknisk utprøving, formulering av tanker og idéer, samtaler og diskusjoner, lesing, se kunst og høre musikk, utprøving og utvikling, visning og bearbeiding av inntrykkene fra det ferdige arbeidet. Jeg synes jeg har lært mye om arbeidsmetoder som kunstner denne tiden, og hvordan jeg kan utfordre meg selv for å utvikle meg videre.
Det jeg liker minst er å dokumentere arbeider. Veldig mye går tapt i overgangen fra arbeid til dokumentasjon. I tillegg er arbeidene mine temporære. På en langsommere tidsskala har de den samme flyktigheten som en musikkfremføring eller forestilling: når det er over, er det borte. For å oppleve dem må du være tilstede her og nå. Dokumentasjonen føles mest som en ruin.
Stipendiatene blir tatt opp på stipendprogrammet på bakgrunn av blant annet en prosjektbeskrivelse. Forskjellen mellom prosjektbeskrivelsen din fra 2003 og prosjektsammendraget som du nettopp har skrevet ferdig nå tre år senere, ser ut til å være veldig liten.Betyr det at du har fått gjort det du håpet på i løpet av stipendiattilværelsen?
-Ja, jeg har vært litt overrasket over det. Prosjektbeskrivelsen formulerte problemstillinger som var viktige for meg og som jeg til dels hadde vært opptatt av i flere år allerede, men ikke hatt anledning til å jobbe skikkelig med. Jeg var forberedt på at prosessen kunne ta en annen retning. Men prosjektbeskrivelsen var i stor grad utformet som en serie spørsmål, men hvor det var stor åpenhet i forhold til svarene. De fleste av de problemstillingene har jeg hatt behov for å jobbe med underveis, men svarene har noen ganger blitt annerledes enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. For eksempel har forhold mellom musikk og billedkunst mindre endt opp med å handle om forhold mellom lyd og bilde direkte, men mer sentrert rundt problemstillinger knyttet til installasjon, site, rom og det performative innenfor visuelle uttrykk.
For meg hadde det aldri fungert å gå inn i stipendperioden med problemstillinger som jeg konstruerte for anledningen. Det hadde blitt vanskelig å gjennomføre hvis jeg ikke hadde brent intenst for det.
Ett av målene dine med stipendperioden var å orientere deg innen andre kunstfelt. Hvorfor er dette viktig?
- Mitt kunstneriske arbeid er veldig tverrfaglig både i forhold til kunst og teknologi og i forhold til flere ulike kunstfelt. Jeg har hatt behov for større forståelse for fagfelt som jeg tangerer, for å kunne perspektivere mitt eget arbeid.Å sette arbeidet mitt inn i en kontekst er helt nødvendig. Ved å sette meg inn i feltet generelt forstår jeg også mer av det jeg selv holder på med og hvor jeg plasserer meg i forhold til de andre. Prosjektene mine har å gjøre både med billedkunst, scenekunst og musikk på én gang, og siden jeg arbeider tverrestetisk i nesten alt jeg gjør, er det ekstra viktig å ha kompetanse ikke bare mine på egne felt, men også på omliggende kunstfelt.
Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid ble etablert i 2003. Hvordan har det vært å være del av programmet?
- Rammen i stipendprogrammet oppmuntrer virkelig til å trekke seg selv i hårene. Det har vært krevende, utfordrende og veldig lærerikt. På de to samlingene vi har hatt i året har vi jevnlig presenter prosjektene våre. Dette har vært utrolig nyttig: Å få veiledning fra et tjuetalls ressurspersoner fra det norske kulturlivet på én gang er jo luksus, og jeg har hatt enormt utbytte av det. Mange av prosjektene til de andre stipendiatene tangerer med interessene mine, så de har også vært interessante å følge.
For tredje år på rad arrangerer KHiB en internasjonal konferanse i november som stiller spørsmålet Hva er kunstnerisk utviklingsarbeid? Du har arbeidet med kunstnerisk utviklingsarbeid i tre år. Er du i stand til å definere hva det er?
- Det er vel et begrep som er i forming. Jeg tror det må innebære kunstnerisk utvikling, dvs. både at det produseres kunst, og at det skjer en kunstnerisk utvikling. I tillegg tror jeg det må lekke ut refleksjoner og tanker om hva man holder på med. I stipendiatperioden har jeg tenkt på kunstnerisk utviklingsarbeid som et spørsmål om å systematisk løfte meg selv etter så mange hår som mulig.
Sammenlignet med vitenskaplig forskning så må kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) i større grad være orientert mot diskurs enn kunnskap. Kunstnerisk virksomhet sprenger rammene for objektivitet som stilles i forskning. Jeg tror heller ikke at det er mulig å systematisere metoder slik det gjøres i vitenskapsteori. Men selv om kunstnerisk (utviklings)arbeid sjelden kan uttrykkes i absolutter, så bør det være mulig å åpne for f.eks. diskusjoner rundt metoder. Min måte å jobbe på og de problemstillingene jeg jobber med vil ikke være relevant for alle andre, men kanskje kan det likevel være noe i dem som kan taes opp til vurdering? En av utfordringene er å opparbeide denne type diskusjon løftet opp på et metaplan som gjør dem litt mer generelle, og ikke bare spesifikke for det enkelte kunstnerskap og kunstprosjekt.
At kunstnere reflekterer over det de holder på med er på ingen måte nytt - kunstnere har alltid vært opptatt av å bygge opp systematiske erfaringer. Egentlig har kunstnerisk utviklingsarbeid eksistert like lenge som kunsten selv.
Fredag 3. november åpner den siste utstillingen i stipendiatprosjektet ditt, ”Cubic Second”, på Hordaland Kunstsenter. Er du nervøs til åpningen?
- Nervøs er jeg ikke, jeg vil heller si stresset! Men jeg har jo hatt utstillinger tidligere så jeg vet at slik må det være. Jeg er der jeg skal være en uke før en utstillingsåpning, for å si det sånn. Jeg føler det ikke annerledes denne gangen bare fordi det er den siste utstillingen og jeg vet at bedømmelseskomiteen skal se den.
Hva med den ’offentlige gjennomgangen’ - altså det som tilsvarer disputasen til doktorgradene - hvordan føler du i forhold til den seansen som finner sted i februar 2007?
- Jeg gleder meg faktisk til å treffe komiteen. Dette er høyt kompetente mennesker som har satt seg godt inn i prosjektet mitt og som ser på prosjektet med et friskt blikk. Jeg håper på et godt faglig møte med dem!
Tekst: Astri Kamsvåg
Foto: Peter Klasson
27.10.2006